Struktur og lokalisering

Av og til lurer jeg på hvorfor jeg har holdt på med lokalpolitikk i 30 år. Vi jobber med små og store saker, og som regel er det fordi vi har et ønske om at noe skal gi bedre resultater.

Noen saker er annerledes i norsk politikk, og det er saker hvor innholdet alltid blir lokalisering og ikke det kvalitative innhold. Jeg tror vi lever i et samfunn under kontinuerlig utvikling, og av og til så betyr det at noe må endres fordi samfunnet har utviklet seg.

Sykehus er en slik sak. Vestfold har samlet funksjoner for å få bedre fagmiljø og nedlagt sykehustjenester i Horten, Larvik og Sandefjord. Men det var etter en innbitt motstand fra de som måtte ha et sykehus i sin geografiske nærhet, og det var ingen grenser for hvilke argumenter som kunne brukes. Og det ble til og med etablert en egen liste til fylkestingsvalget som fikk flere representanter.

3093 Hillestad, vårt kjære posthus ble nedlagt for lenge siden under behørige protester fra kommune og innbyggere. Idag har vi ikke noen posthus igjen. Både 3088 Botne og 3080 Holmestrand er innlemmet i post i butikk. Og postens åpningstider er vesentlig utvidet i forhold tilda Posten hadde tre egne kontorer i Holmestrand.

Kommunesammenslåinger er et annet ømtålig område som nesten ikke kan diskuteres før lokaliseringsspøkelset setter igang de sterkeste følelser. også der er det tydelig at det kvalitative innhold tillegges mindre vekt enn nær lokalisering. Merkelig nok viser også undersøkelser at nordmenn vektlegger nærhet mer enn kvalitet. Men når kvaliteten ikke lenger er tilfredsstillende er det ofte for sent å sette igang tiltakene. Det er mulig å permanent ødelegge et potensiale. Derfor må vi aktivt jobbe med struktur hele tiden.

Men skal du være helt sikker på å skape en debatt hvor lokalisering rettferdiggjør et hvilket argument som helst så skal man foreslå å nedlegge en barneskole eller fler. Jeg forstår godt at det positivt å ha en skole i nærheten av der man bor, på samme måten som det er greit å ha et sykehus og et postkontor. Svakheten med norske politiske debatter er at det er fullt akseptabelt å kun vektlegge lokaliseringens betydning, og man kan velge å se bort fra kvalitet, fagmiljø, lærertetthet og en bedre skole.

Det gir ikke en bedre skole å ødegge økonomien til eieren og tro at da løser problemene seg selv. Det er ikke fornuftig å innføre eiendomsskatt for å beholde en skolestruktur tilpasset 1970 årene. Nå må vi satse på innhold og resultater i skolen. Holmestrands barneskoler er blant de 40 kommunene som ble innkalt til departementet på grunn av resultatene i nasjonale prøver. Nå må vi prioritere og investere i innhold i skolen, og jobbe systematisk med å bedre resultatene. Det gjøres ikke ved å opprette en ny kommunal skole med 30-40 elever i 2011, i tillegg til de 5 barneskolene vi allerede har i en geografisk liten kommune med 10.000 innbyggere.

Landbruket som drivkraft for sentralisering

Lokalt håndverk og lokal foredling får stadig dårligere vilkår i Norge. Storskala  omsetningsmakt i varehandelen går hånd i hånd med sentralisert storskala kjøttforedling i Norge. Det er interessant å se reaksjonene hos bønder over avtalen mellom Norgesgruppen og Nortura. Det som Bondebladet kaller blandede reaksjoner er da ikke så veldig blandet ?

Når bøndene gjennom samvirkeorganisasjonene overtar den videreforedlingen som har skjedd i butikkenes kjøttavdelinger, så fjerner de samtidig det som er en forutsetning for å kunne levere fra småskala produsenter til de store kjedene lokalt. Kompetansen i kjøttdisken blir ihvertfall ikke bedret gjennom dette tiltaket. Det er nok en spiker i kisten for de som tror det er mulig og verdifullt, og levere noe annet enn storskala standardvarer i norske butikker. For 75 arbeidsplasser i Østfold, og ved å utkonkurrere lokalt ansatte  i butikkene og hos mindre produsenter, tar Nortura og Norgesgruppen og standardiserer ferskvare tilbudet i Norge ytterligere.

Det må være et politisk paradoks for tilhengere av lokalsamfunnet og kortreist mat, når de samtidig bruker landbrukets organisasjoner systematisk til sentralisering. Men det burde vel ikke overraske lenger , for i sak etter sak går jo  landbruksorganisasjonene inn for å sentralisere det som er lokale beslutninger, sist i jordvern saker.

Fordi de tror at deres interesser er best tjent med sentrale beslutninger, er de villige til å ofre  innholdet i lokal beslutningsmyndighet og nærhets prinsippene. Vi mister da den demokratiske sikkerhetsmekanismen som ligger i spenningsfeltet mellom nasjonal politikk og lokal beslutningsmyndighet. På lang sikt kan dette bli en kostbar seier når innholdet i den sentrale politikken endres gjennom politiske valg.