Representativt demokrati ?

For å bli valgt som stortingsrepresentant fra Vestfold kreves det 31.354 stemmer. Kommer du derimot fra nabofylket Buskerud holder det med 26.926 stemmer, eller nabofylket i sør, Telemark er 27.687. Hvis du istedet stiller i Finmark eller Nord-Trønelag holder det med 14.642 eller 21.329. Se fler detaljer på Bernt Aardahl sider under Valgstatistikk

Mange demokratiske land har ett valgkretssystem hvor prinsippet om en mann en stemme fravikes. I Norge kom det med i Grunnloven og ble bondeparagrafen, som ble opphevet i 1952. Siden har Stortinget flere ganger justert fordelingene i de fylkesvise kretsene vi har idag, men status er pr. idag at det er i det minste fylket arealmessig det nå kreves flest stemmer for å bli valgt. Vestfold er det fylket som har dårligst representasjon på stortinget i forhold til antall velgere.

Utjevningsmandatene skal sørge for at partier som på landsbasis har over 4 % av stemmene skal kunne få inn stortingskandidater uavhengig av oppslutningen i fylket. Derfor ble Vera Lyseklætt fra Venstre i Finmark valgt til stortinget med 826 stemmer fra Finmark.

I tillegg bruker småpartiene sin anledning til å føre opp sentrale politikere i andre fylker enn der de bor, som Dagfinn Høybråthen bosatt på Nesodden i Akershus, og som står på førsteplassen i Rogaland for Krf.

Høyres problem er at i Oslo er det et antall profilerte og dyktige politikere som konkurrerer om noen få plasser. Med utslag som at Inge Lønning ble vraket til fordel for Michael Tetzchner. Valgordningen hindrer derfor partiene med å få til en representativ sammensetning av kandidater fra de områdene hvor det bor flest stemmeberettigede. Effekten er også godt beskrevet i E24s kommentar

I Vestfold derimot, som ifølge Jan Erik Faanes politikerskole er det siste stedet du burde stille som stortingskandidat er rekrutteringen deretter.

Har du som skal stemme denne 14. september hørt om 2. og 3. plassen på Høyres liste i Vestfold ?

For å være på den sikre siden kan jeg også minne deg om hvem som er renominert som 1. kandidat

Politikere kjenner ikke igjen et prinsipp selv når de blir fortalt det

NRK Rogaland formidlet skremmende naive kommentarer fra Ingrid Heggø som sitter i Stortingets Justiskomité for Arbeiderpartiet. Under dekke av at direktoratet har truffet et enkeltvedtak kan hun ikke se at dette gjelder en prinsipiell sak. Man skulle tro at landsmøtetider for de politiske partiene hvor alle blankpusser sine politiske profiler ville være riktig tidspunkt for å reise politisk prinsipielle spørsmål. Istedet er det mye som tyder på at ingen av de politiske partiene er istand til å se hva som er det prinsipielle i denne saken, hvis de ikke blir fortalt det fra en byråkratisk utredning. De er fanget av det forvaltningssystemet de selv har skapt.

Politikk dreier seg om å kunne ta standpunkt uten nødvendigvis å få ett komplett utredet beslutningsgrunnlag forelagt og foreta en selvstendig vurdering. En slik sak har blitt tatt opp av Anders Brenna og er drøftet på twitter under merket #krevsvar.

Det politiske problemet i denne saken er kombinasjonen av Stortingets uklare lovverk, og de statlige direktoratene som fyller ut retningslinjene for hvordan lovene skal praktiseres. Etterhvert som stortingsflertallet tror de løser problemer med nye lover, er min påstand at denne juridifiseringen av politikken fører til dårligere rettsbeskyttelse av enkeltmennesket.

Fagetatene får boltre seg fritt med utgangpunkt i eget fagområde, og det kan virke som det er få grenser for hva de kan foreslå hvis det bare har en faglig begrunnelse. Helhetsvurderingen er den tapende part, og det er helhetsvurderingen som etter min mening er politikken. Det er jo dette som skal skille politikk fra byråkratiske beslutninger. Istedet så opplever vi at stortingspolitikerene ikke tør ta debatten når områdespesialistene har uttalt seg.

I #krevsvar saken er spørsmålet om hva som er akseptabel overvåkning, og om Post og Teletilsynet er den rette instansen til å fatte beslutninger som i vesentlig grad kan øke overvåkningen. Friheten til å leve utenfor statlige overvåkeres kontroll er en grunnleggende frihet i min verden.

Saken dreier seg om hvem som skal kunne begjære utlevert informasjon om brukere av internett. Jeg stiller ikke spørsmål ved det legitime i å reise krav gjennom rettsvesenet for å straffe brudd på gjeldende opphavsrettslov. Det er egen debatt som er interessant nok. Dette dreier seg om beskyttelse av individer mot tekniske løsninger som muliggjør en uakseptabel overvåkning. Datatilsynet forsøkte å reise debatten i forbindelsen med søknaden fra advokatfirmaet Simonsen i 2006. Nå får vi håpe politikerene tar opp saken, bare de får tenkt seg om litt.

Anders Brenna gir en oppdatert rapport om status på kjennelsen, og han har ihvertfall fått frem fra dommeren at ingen informasjon om bevis skal utleveres til noen av partene før en rettskraftig dom foreligger.

For å hindre utilbørlig overvåkning bør Høyre bør gå imot utlevering av personinformasjon fra teleselskapene.