Det er nå et par år siden jeg startet på denne bloggen, og som fryktet ble den nedprioritert, da blogging faktisk krever at jeg kan konsentrere meg litt og ikke hele tiden må være klar til neste gjøremål. Nå kommer våren snart og jeg har bare et par uker igjen i den jobben jeg har hatt de 15 siste årene som sjef i Smallworld. Men det ligger ingen dramatikk i dette, jeg fortsetter som arbeidende styreformann og gleder meg over at vi har kompetente folk i egne rekker til å overta. Og optimistisk som jeg alltid er tror jeg nå at det kan bli litt enklere å prioritere denne bloggen som nok er den mest krevende av de websidene jeg holder liv i.
Men det er ikke mitt profesjonelle liv som jeg hadde tenkt å følge opp på denne siden, men istedet bruke litt mer tid på politikk som har vært en bigeskjeft i over 30 år. Og i Norge er det mye ugjort på det området. Sverige næringsminister Bjørn Rosengren uttalte at Norge er "Europas siste sovjetstat" etter fusjonshavariet mellom Telia og Telenor. I tankene hadde han selvsagt den voldsomme troen på at noen få politikere skal kunne fatte de endelige beslutningene i detaljsaker som burde vært overlatt til profesjonelle utførere. Norsk politikk under Stoltenberg II regjeringen med SV og Sp i fri dressur gir ihvertfall ingen utvikling hvor enkeltmennesket og lokalsamfunnet styrkes. Nå gjelder det bare å sentralisere myndighet og ressurser til statlige direktorater og vesener, som får uinnskrenket makt til å sette vagt formulerte lover og regler vedtatt i Stortinget ut i livet. Det er idag ikke noen grense for statlig ressursbruk og statlig overstyring på de fleste områder. Etter finanskrisen er det ikke lenger noen grenser for hvor mye av felleskapets midler som kan brukes til offentlige formål. Før hadde vi idet minste handlingsregelen som la en viss budsjettmessig begrensning på politikerene.
Den siste uken har f. eks. vært fylt opp med betydelige og ubetydelige politiske emissærer som på hver veistubb eller jernbanestasjon har stått å skrytt av hvor fantastisk de er, som har laget den neste 10 årsplanen for samferdsel i Norge, Nasjonal Transportplan 2010-2019. Og dette skjer uten at det er bevilget en eneste krone, men bare laget en plan. Emissærene bedriver et politisk spillfekteri av verste sort og den største trusselen vi har mot systematisk og effektiv utbygging av den nasjonale infrastrukturen for transport i Norge.
No comments:
Post a Comment